Når du minst venter det...

 

Som jeg har nevnt før, så er ikke dette den typiske bloggen hvor det legges ut innlegg flere ganger i uken, eller til og med kanskje hver dag. Jeg har overhodet ikke energi til det, men når jeg har noe spesielt på hjerte som jeg gjerne vil dele, så prøver jeg å samle krefter til å skrive litt.

For de som kjenner meg godt, vil dette innlegget gi mening. De vil skjønne at det som "skjedde" i dag betydde noe helt spesielt for meg.

Jeg har som regel ikke problemer med å få sove, oftest kan jeg bare lukke øynene og jeg er borte, så utmattet er jeg konstant. I perioder hvor jeg har mye vondt derimot, blir det endel søvnløse netter. Denne natten var en slik natt. Man er så sliten at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg, og har ikke sjans til å holde de tunge øyelokkene åpne, men allikevel verker det så i hver millimeter av kroppen at man holdes ufrivillig våken. Da det gav seg utpå morgenen, tok det bare få sekunder før jeg skled avgårde i drømmenes verden. Jeg hadde ikke før sovnet før 6 timer med konstant borring fra naboen begynte. Så da var det bare å glemme den søvnen. På det tidspunktet var jeg så utmattet at jeg rett og slett hadde en liten nedsmelting. Jeg var bare rett og slett dritt lei av å leve på denne måten. Man kan ikke annet enn å spørre seg selv; "Vil det noen gang bli bedre?". Når man har slitt med sykdom hele livet, og alt man vil, har lyst til og drømmer om blir hindret og utsatt på grunn av dette, så er det vel ganske naturlig at man i slike øyeblikk syns at ting er fryktelig urettferdig og spør seg selv hvorfor akkurat JEG må gå igjennom alt dette. Man kan til og med miste litt troen på seg selv.

Da jeg innså at jeg bare kunne glemme å få sove, åpnet jeg pc`en for å lese morsomme og rare statusoppdateringer på facebook og se på bilder av de herlige vennene mine - for dette gjør meg alltid glad! Men da jeg lukket opp pc`en fikk jeg nesten hjerteinfarkt! Det første jeg så var en hjemmeside med en ring hvor det stod "I believe", og ved andre øyekast så jeg er sommerfugl på innsiden av ringen, MIN sommerfugl! Dette var klarsynte Lisa Williams sin nettside, og ringen var hennes eget design. Jeg har aldri sett eller hørt om denne ringen, og jeg har heller ikke tenkt på Lisa eller vært på hjemmesiden hennes på mange, mange måneder! Men jeg vet godt hvem hun er, sett mye av det hun har gjort på tv o.l og går vel rett og slett inn i "fan-kategorien"!. Men som sagt så er det et mysterium hvordan akkurat den siden kom opp av seg selv.

                                                    

                           


Jeg leser om hva ringen symboliserer, og kjenner meg med ett truffet. Jeg tror så absolutt ikke at dette var en tilfeldighet. Denne ringen hører hjemme på min ringefinger! Godt det snart er jul....

Lisa forteller på siden sin om de to enkle, men allikevel sterke ordene hun har brukt til å forandre livet sitt; "I believe". Ordene som hun og kjæresten Holly har dedikert en ring til. Det spesielle med denne ringen er at det er en såkalt "Inside out" ring, hvor stenen er på innsiden i stedet for på utsiden som vi er vant til. Dette skal symbolisere det å leve fra innsiden og ut.

For meg betyr dette at all forandring begynner med deg selv, og at før man kan oppnå forandring her i livet må gå inn i seg selv, og spørre; "Hvem er jeg?" og "Hva vil jeg med livet mitt?". Alt blir så mye klarere, og man blir så mye mer lykkelig, når man vet hvem man er og hva man vil oppnå. Og det viktigste av alt, er budskapet som er gravert i denne ringen; Man må innse at livet er enkelt, og at man KAN oppnå akkurat det man vil her i livet, så lenge man lever fra innsiden og ut, og TROR på seg selv! På en slik måte vil man være åpen for å motta positive forandringer i livet.

Mange av oss kan ha behov for å trykke på "pauseknappen" og ta seg tid til å reflektere over hva som virkelig er viktig i livet. Det er viktig å innse at vi aldri vet hva morgendagen bringer, men at det derfor er desto viktigere å leve hver dag til det fulleste! Jeg tror på at vårt "indre liv" bør være like rikt som vårt "ytre liv"! For noen betyr det kanskje å finne en mening med livet sitt, leve et liv drevet av indre verdier i stedet for overfladiske verdier eller oppfattelsen av å måtte være som alle andre. Det kan være å finne en indre ro i livet, og ikke hele tiden strebe etter ting, men heller ta reflekterte avgjørelser. Ofte påvirker omstendigheter det som foregår på innsiden av oss, av tanker og følelser. Men det er ikke hva som skjer rundt oss som bestemmer om vi er lykkelig eller ei, det er hvordan vi har det på innsiden. Har vi det bra med oss selv, er vi lykkelige, og har mer å gi til de rundt oss, og kan også på den måten påvirke omstendighetene og ta kontroll over eget liv - i stedet for å la omstendighetene og alt rundt oss ha kontroll over oss!

"Outer richnes come from inner richnes"

Lisa Williams har hatt evnen sin hele livet, og er et av verdens mest fantastiske klarsynte, men sine utrolige evner som hun hjelper tusenvis med, også politiet. Som hun selv sier, så er aldri penger drivkraften for det hun driver med, men at gaven er hennes jobb og at hun, som alle andre også skal ha noe å leve av.

Hun har velsignet hver av ringene med kjærlighet og støtte til å oppnå det man har troen på.
 
Stenen er en lilla ametyst, som er en veldig sterk sten med høy spirituell vibrasjon som skal overføre kjærlig helende energi. Ved å bære en slik sten vil man kunne få hjelp til å klarne tankene og balansere kropp og sjel. På innsiden av sølvringen er det også gravert en sommerfugl, som skal symbolisere positive forandringer.

For meg var denne ringen et symbol om håp, og et tegn på at jeg ikke må miste troen på at DET BLIR BEDRE! :)


"Creating from the inside out turns everything around, awakening an ever-expanded awareness of our true nature and its capacities, all the while inviting the heart to open more and more fully."

 

 

 

 


Viktig delseier for ME-saken

Fra me-foreningen.no:

" Diagnosekriteriene for ME må strammes inn. Tilpasset treningsbehandling og/eller kognitiv terapi kan ikke lenger anbefales. Ambulante team for barn, unge og voksne bør opprettes i alle helseregioner. Dette er bare noen av anbefalingene Helsedirektoratet har gitt til Helse- og omsorgsdepartementet for å oppnå et best mulig helsetilbud til ME-pasienter i Norge.

Dette er gledelig lesning, sier generalsekretær Ruth Astrid L. Sæter i Norges ME-forening. Dersom anbefalingene fra Helsedirektoratet blir satt ut i livet, vil det bety betraktelig forbedring for ME-pasienter over det ganske land.

Mange gode tiltak

Torsdag 23. juni offentliggjorde Helsedirektoratet sine anbefalinger til Helse- og omsorgsdepartementet. Her er noen av de mest konkrete anbefalingene:

  • Ambulante team for barn, unge og voksne i alle helseregioner
  • Utvikling av gode modeller for hvordan barn som pårørende til pasienter med CFS/ME skal følges opp
  • Regional poliklinikk for CFS/ME
  • Rehabiliteringstilbud som bygger på erfaringer og kompetanse fra bl.a. Sølvskottberget
  • Regionale Lærings- og mestringskurs for pasienter og pårørende
  • Videreføring av en landsdekkende Informasjonstelefontjeneste
  • Opprettelse av en nasjonal behandlings-/kompetansetjeneste for CFS/ME for en tidsbegrenset periode

 

Ja til strammere kriterier

En meget viktig konklusjon som Helsedirektoratet har truffet, er at det per i dag ikke finnes nok evidensbasert kunnskap (forskning) for å kunne utgi nasjonale retningslinjer eller en veileder. I stedet må man basere seg på erfaringsbasert kunnskap - og her vil både pasientene og pasientorganisasjonene spille en viktig rolle framover.

Helsedirektoratet påpeker i sitt åtte sider lange anbefalingsbrev at det vil ta tid å bygge opp gode og robuste pasientforløp for denne pasientgruppen. Men nå går vi i alle fall i riktig retning. Direktoratet er også meget tydelige på at diagnosekriteriene nå må strammes inn, og at pasienter i Norge skal utredes etter internasjonalt anerkjente kriterier. Det er en viktig delseier, påpeker Sæter.

Nei til gradert trening

Hun gleder seg også over at Helsedirektoratet er klare på at man ikke lenger kan anbefale tilpasset treningsbehandling og/eller kognitiv terapi for alle med ME.

- Vi har lenge påpekt at mange ME-pasienter blir verre av å gjennomgå såkalt tilpasset treningsbehandling. Dette er en progressiv behandlingsmetode som handler om å øke belastningen bit for bit - noe som gjør vondt verre for en ME-syk. Avpasset aktivitet, der man gjør forsiktig fysisk aktivitet ut fra dagsform og energireserver, er det vi anbefaler.

Helsedirektoratet anbefaler også at det bør brukes mer penger på forskning om årsaksforhold og behandling. Nye forskningsprosjekter må ta inn over seg at sykdomsgraden (alvorlighetsgraden) varierer - og at pasientene kan befinne seg i ulike faser av sykdommen (ustabil, stabiliseringsfase, oppbyggingsfase).

Fraråder offentliggjøring

Helsedirektoratets anbefalinger baserer seg på innspill fra fagrådet for CFS/ME (der også ME-foreningen er representert), SINTEF-rapporten fra februar 2011 (som tegnet et dystert bilde av helsevesenets kunnskap om og holdning til ME) samt en rapport fra Kunnskapssenteret som fortsatt ikke er offentliggjort.

Brukerrepresentantene i fagrådet, det vil si ME-foreningen og MENiN, har i et skriftlig innspill til Helsedirektoratet frarådet offentliggjøring av rapporten til Kunnskapssenteret fordi den inneholder for store svakheter. Forrige gang Kunnskapssenteret ga ut en rapport om ME var i 2006, og den gang førte den til en forverret situasjon for norske ME-pasienter. Brukerrepresentantene ønsker ikke at dette skal skje igjen.

Gjennomgang av De Meirleirs arbeid

En av oppgavene til Kunnskapssenteret denne gangen, var å foreta en gjennomgang av den belgiske legen Kenny De Meirleirs studier. De studiene som Kunnskapssenteret tok med i sin kunnskapsgjennomgang er forskningsmetodisk ikke gode nok til å kunne danne grunnlag for en anbefaling, da de ikke gir klare konklusjoner verken på effekt- eller årsakssiden.

- Dette tar vi til etterretning. Biomedisinsk forskning på ME er fortsatt under utvikling, og det er i mange tilfeller for tidlig å trekke noen konklusjoner. Dermed kan heller ikke det offentlige anbefale én type biomedisinsk behandling, og særlig ikke ut fra gjennomgangen av én enkeltstående forskers/behandlers arbeid. Vi har likevel fortsatt tro på biomedisinen og er overbevist om at det er på dette feltet gjennombruddene vil komme. Det kommer stadig mange nye, interessante og relevante funn, påpeker Sæter."

 

Besøket

I dag tok jeg turen til Heiaklinikken, hvor min nye fastlege er, for å levere noen papirer. Jeg har aldri vært der før, men førsteinntrykket når jeg kom inn døra (som forresten gikk opp av seg selv, yay!) var veldig bra! Informasjonsplakater,stands med salg av diverse småting og mye annet fint av bilder og "kunst". Et stort og fint skilt med min fastleges navn guidet meg bortover gangen i 1.etasje.

Smilet  mitt forsvant dessverre fort fra munnen da jeg tok i døren inn til selve legekontoret og venterommet, og jeg oppdaget at døren var låst! Hadde det ikke vært for at jeg hadde sjekket åpningstider før jeg dro, og at det stod at det var vanlig åpningstider i ferien, på døra, så hadde jeg jo bare trodd at det var kortere åpningstider grunnet sommerferien. Tok i døren flere ganger, og da jeg til og med hørte mennesker prate livlig med hverandre der inne, måtte jeg ty til litt desperat banking på døren. Men ingen reaksjon...

Ned trappen bak meg kom en dame, som jeg fikk spurt om det bare var jeg som hadde tatt så feil av åpningstider og det hele, eller om jeg rett og slett bare hadde gått feil. Hun fortalte at de fortsatt hadde åpent, men at jeg måtte bruke inngangen i 2.etasje. Er jo logisk det vel? At jeg må bruke døren i 2.etasje for å komme meg til legen min i 1.etasje! Neida så, jeg slepte meg opp trappen, ganske sliten og forvirret, og gikk inn (den åpne!) døren, hvor et veldig koselig venterom møtte meg. Jeg fortalte damen i resepsjonen hva det gjaldt, og hun kikket noe underlig på meg og sa jeg måtte en etasje ned! Men etter å ha fortalt at det ikke var så enkelt, så fulgte hun meg liksågreit ned, og fikk fart på menneskene innenfor døren! En mannlig lege tok meg i mot, og det er noe av det blideste og hyggeligste menneske jeg har møtt på lenge :) Han beklaget så mye, og fortalte at han hadde sett feil på klokka, og låst døren for tidlig. "Logikk-alarmen" min slår inn igjen, med tanke på at man kanskje ikke låser døren når det enda sitter 3 pasienter på venterommet. Uansett så var alle menneskene fantastisk koselige, og det lover bra for mitt møte med fastlegen til uka!

Er lei av å føle meg som en ping-pong ball som blir kastet rundt mellom leger og vikarer, uten å ha en fagkyndig person å forholde meg til, og som virkelig kan gi meg den hjelpen jeg så sårt trenger!

To be continued....

 

 

Burst Our Bubble - invester i ME!

 

Mennesker som lider avMyalgisk Encefalomyelitt/Chronic Fatigue Syndromeer tvunget til å leve i en boble.En boble formet av:

 

Feilinformasjon

Medisinsk ignoranse

Feildiagnoser

Diskriminering

Manglende finansieringav biomedisinsk forskning

Regjeringens apati

Isolasjon

 

Mai 2011 er ME Awareness Month hvor internasjonale konferanser holdes verden over. Vi ber disse menneskene lytte og investere i ME!!

UK Charity Invest in ME har en plakat hvor disse punktene bla. er listet opp for å skape oppmerksomhet rundt alvoret av denne sykdommen:

 

- ME er en nevrologisk sykdom

- ME-pasienter er utestengt fra å kunne gi blod resten av livet

- Over 60 epidemiutbrudd har blitt dokumentert rundt om i verden siden 1934.

- ME er 3 ganger mer utbredt enn HIV/AIDS, og 2 ganger mer utbredt enn MS

- 25% av ME-pasienter er alvorlig påvirket, og er hjemmeværende, sengeliggende

- 25 000 pasienter er barn

- ME er den største årsaken til langtids sykefravær på skolen, for elever og ansatte

- ME-pasienter har ingen godkjent medikamentell behandling

- ME-pasienter har begrenset tilgang til spesialister

- ME er en sykdom som kan ramme alle!

- Det er et stort behov for behandlingstilbud som behandler ME som en somatisk sykdom

 

 

 

Kilde: www.investinme.org

En reise i tid...



 

Verden over ble den internasjonale ME-dagen feiret 12.mai, på Florence Nightingales bursdag. ME er fortsatt en sykdom som man vet alt for lite om, men som vi allikevel vet nok om til å kjempe for mer forskning, bedre utredning og et behandlingstilbud som har effekt.

ME har antagelig eksistert i sporadisk form helt siden Adams tid - eller like lenge som mus og mennesker har delt mat og bosteder. På 1930-tallet skjedde det så noe nytt: Sykdommen begynte plutselig å opptre i nærmest eksplosive epidemier. Dette kan neppe ha skyldtes tilfeldigheter. Forklaringen var kanskje heller et virus som forårsaker ME ble spredt i større mengder og på nye og mer effektive måter enn tidligere. 

I år (2011) er det nøyaktig 77 år siden den første ME-epidemien brøt ut. Det skjedde sommeren 1934 på Los Angeles County General Hospital i California, hvor ca 200 ansatte fikk det man først trodde var en atypisk form for polio. I løpet av de neste 50 årene ble det dokumentert mer enn 60 epidemiske utbrudd i nærmere 20 land. Sykdommen opptrådte samtidig i udokumenterte klynger mange steder i verden, blant annet i Norge.

 

Navnet Myalgisk Encefalomyelitt ble ikke tatt i bruk før i 1956, men sykdommen ble kanskje beskrevet for første gang allerede mens Faraoene regjerte i Egypt. Mye tyder på at Florence Nightingale fikk sykdommen under Krimkrigen, og at Charles Darwin fikk den i 1803. ME oppsto altså ikke på 1930-tallet. Det nye som skjedde da, var at sykdommen plutselig fikk epidemisk karakter. Senere har den stadig opptrådt i nesten eksplosive utbrudd som har rammet et stort antall mennesker. Samtidig har den fortsatt å opptre også i sporadisk form. Allerede på 1930-tallet forsto man at ME angriper sentral-nervesystemet og at sykdommen blir utløst av virus-infeksjoner. De neste 20 årene fikk de epidemiske utbruddene ofte diagnostiske betegnelser som viste til likheter med poliomyelitt.

   

Etterhvert skjønte man at ikke bare enterovirus (den virusgruppen polio tilhører), men også mange andre virus-sykdommer og patogener kan utløse de sykdomsmekanismene 

som kjennetegner ME. Dette kan tyde på at det også fins en annen, bakenforliggende årsak til sykdommen, i tillegg til utløsende patogener.

   

Helt siden det ble påvist at HIV fører til AIDS, har ME-forskerne ment at ett eller flere retrovirus kan være forklaringen på alle de symptomene som er karakteristiske for ME. Kanskje kan XMRV og de nære slektningene i MLV-gruppen vise seg å være den underliggende årsaken man har vært på leting etter. Disse retrovirusene stammer opprinnelig fra mus.

   

Hvis XMRV skal kunne gi en logisk forklaring på den epidemiske utviklingen av ME, forutsetter det imidlertid at disse retrovirusene ble spredt på nye måter like før 1934. Dette kan stemme overens med at det har vært eksperimentert med poliovaksine siden 1931, og at vaksinen først ble dyrket på musehjerner. Etter krigen begynte mange vestlige land med massevaksinering mot polio.

   

I denne forbindelsen er det interessant å merke seg at islandske leger oppfattet ME-epidemiene på nordkysten i 1948-49 og i Patreksfjord og Thorshavn i 1955-56 som respons på poliovaksinen. Dette går fram av en artikkel som ble publisert i Lancet i 1958. Her brukte forfatterne B. Sigurdsson, M. Gudnadottir og G. Petursson den diagnostiske beskrivelsen "Response to poliomyelitis vaccination".

 

Hvis islendingene hadde rett, må det bety at poliovaksinen inneholdt noe mer enn enterovirus. Dette "noe" kan ha vært musevirus. De kan ha fulgt med fra framstillingsprosessen, enten direkte fra dyrkingsmediet (musehjernene) eller via laboratoriesmitte.

 

En rekke forskere hevder nå at XMRV definitivt ikke har hoppet over til menneskene, og at retroviruset i hvert fall ikke fins i blodet hos ME-pasientene. Av grunner som de selv kjenner best, har de ikke funnet viruset i sine egne studier. Nå påstår de - uten fnugg av bevis - at Science-artikkelen i oktober 2009 var basert på falsk-positive prøveresultater som skyldtes laboratoriesmitte fra mus. Disse forskerne har ikke bare pådratt seg forskningsetiske problemer, men også et forklaringsproblem. Hvis laboratoriesmitte er så utbredt som de påstår, vil de ha store vanskeligheter med å kunne bevise at poliovaksinen (og eventuelt andre vaksiner) IKKE har vært forurenset med retrovirus de siste 80 årene.

 

I 80 år har slike virus hatt full anledning til å spre seg uforstyrret. Nå er det på høy tid å la sannheten få komme for en dag!

 

 

Sannheten er selvfølgelig

at en milliard  løgner

fortalt en milliard ganger

av en milliard mennesker

fremdeles er usanne.

Travis Walton

 

 

Kilde: ME Press

 

Fastlegen viktig for ME-pasienter

 

Jeg har ønsket å skrive et slikt innlegg i lang tid. Jeg har selv hatt mine gode og dårlige erfaringer med ulike fastleger, som har hatt stor innvirkning på livet mitt, mer enn jeg tror noen av disse legene tenker over. Som jeg har skrevet i innleggene mine om stoffskiftesykdommen min, var dette en sykdom som jeg kunne fått behandlet 6 år tidligere enn den ble. Dette på grunn av fastlegens slurvete arbeid, og manglende pasientkunnskaper om det å lytte og ta pasienter på alvor. I løpet av de "udiagnostiserte" årene, hadde jeg det forferdelig vondt inni meg. Jeg visste med meg selv at noe var galt, og fysiske symptomer påvirket mine evner til å fungere slik jeg ville på skole, i jobb, med familie og venner. Men om og om igjen, ble jeg overbevist av denne fastlegen at alt var bra, og at dette bare var noe jeg innbilte meg. Til slutt tar denne overbevisningen over, og ofte slutter man å kjempe. Jeg byttet heldigvis fastlege, i troen om at noen andre kunne hjelpe. Og hjelpen kom, og diagnose og medisinering var på plass i løpet av 1(!!) måned.Dessverre var ikke lykken langvarig. Fantastiske leger er ofte slik fordi de har egenerfaring og evnen til å relatere til pasientene. Dette har sine fordeler og ulemper. Min fastlege var dessverre mye sykemeldt pga. sin egen kroniske sykdom. Vikarlegene har gjort det siste året mitt ekstremt tungt og frustrende. Her har det vært mangel på kunnskap, evne til å lytte og hele prosessen har vært ett skritt frem og ti tilbake. En fastlege for oss med kroniske sykdommer, må velges med omhu. Alle kan behandle en forkjølelse, mens det trengs spesielt flinke og engasjerte leger til å kunne ta imot mennesker som oss på riktig vis. Havner du i feile hender, kan det ha dramatiske konsekvenser. Og sist men ikke minst så må man i dagens samfunn "være frisk nok for å være syk", det vil si at man må være sterk og kunne kjempe seg frem i systemet og stå på sitt for å få den behandlingen man har rett på!

Høsten 2007 ledet overlege,barnelege og prosessor ved Rikshospitalet Ola Didrik Saugstad en stor ME-konferanse. Han har i flere år engasjert seg sterkt i ME-problematikken. Saugstad mener fastlegen spiller en viktig rolle for sine pasienter med myalgisk encefalopati (ME).  

I følge Ola Didrik Saugstad er det viktigste en fastlege kan gjøre, å ta denne lidelsen alvorlig. I en utgave av Dagens medisin (2007) understreker han hvor viktig det er for pasienten at legen forstår problemet. Han sier også videre at han har stor forståelse for at ikke alle fastleger har innsikt i denne lidelsen, og at det da burde være realt å si at man ikke kan nok om dette og trenger tid til å sette seg inn i kunnskapen.

ME-pasientene har et sterkt behov for å bli tatt alvorlig. Noen sier de heller skulle ønske de hadde kreft eller en annen sykdom som var lettere å diagnostisere. Mange ME-pasienter har opplevd å bli beskyldt for å være hypokondere og late. Pasientene trenger å føle at noen bryr seg om dem. Det er viktig at fastlegen viser interesse, og ikke gir dem opp. I gode faser kan pasienten komme på legekontoret. I dårlig perioder bør fastlegen komme på hjemmebesøk, sier Saugstad.

Noen veldokumentert medisinsk behandling finnes ikke. Her har ikke skolemedisinen greid å finne noen løsning. Mange prøver alternative metoder, og man må være åpne for at ting vi ikke forstår, kan hjelpe. Saugstad sier at det er lov å prøve, men ikke ruiner deg. Han har selv møtt mange ME-pasienter. I Norge er rundt 80 mennesker så hardt angrepet at de ligger i et mørkt rom og ikke orker å bli berørt eller snakket til. Noen av dem får mat gjennom sonde. Det er en forferdelig sykdom, dette er blant de sykeste menneskene jeg har sett, sier Saugstad. Han har fått mange telefoner fra pasienter som er fortvilt fordi de føler at leger og pleiepersonell ikke forstår lidelsen.

En del pasienter er rett og slett for syke til å ligge på sykehus. Leger og sykepleiere ønsker å stelle og vaske dem, men for disse pasientene medfører det bare smerte og forverring av tilstanden. De har det bedre hjemme, men dette kan føre til konflikt mellom sykehus og pårørende. Her er det viktig for fastlegen å støtte opp og være pasientens advokat, sier Saugstad. Han vet at 20-årige ME-pasienter blir stelt av sine foreldre. Foreldre blir møtt med holdninger om at de er vanskelige som vil ha barna sine hjemme. Det er også foreldre som har blitt truet med barnevernet fordi barnet ikke har vært på skolen. Det er et overgrep mot foreldre og pasienter, sier Saugstad.

Det å få en diagnose kan være en lettelse for både pasienten og de pårørende. Men det er ett års ventetid for å få time hos en ME-spesialist, og i Norge har man  kompetanse på dette bare på noen få steder. Og uten diagnose er det ofte vanskelig å få hjelp fra NAV, sier Saugstad.

Det ser ut til å være en tendens til at tilfellene av ME blir flere. Det er bekymringsfullt. Kanskje har det en sammenheng med vaksiner, samfunnet eller livsstilen. Samtidig er ME en gammel sykdom, som har vært beskrevet før Kristi tid, sier legen. Det er også i år (2011) nøyaktig 77 år siden den første ME-epidemien brøt ut. Det skjedde sommeren 1934 på Los Angeles County General Hospital i California, hvor ca 200 ansatte fikk det man først trodde var en atypisk form for polio. I løpet av de neste 50 årene ble det dokumentert mer enn 60 epidemiske utbrudd i nærmere 20 land. Sykdommen opptrådte samtidig i udokumenterte klynger mange steder i verden, blant annet i Norge

ME ser ut til å være en progressiv sykdom, som altså forverrer seg. Men det er også en del som blir friske, for de fleste blir symptomene mildere etter hvert, men det tar svært lang tid. Spesielt er det gode sjanser for at barn og unge kan bli bedre, og komme seg opp og fungere igjen, sier Saugstad.

Ifølge overlegen ligger striden innenfor ME-diagnostiseringen i forskjellen mellom de såkalte Oxford-kriteriene og Canada-kriteriene. Oxford-kriteriene tar også med pasienter som har psykiatriske lidelser, men ME-foreningen internasjonalt, og mange forskere, går ut ifra Canada-kriteriene. De baserer seg på somatiske kriterier, sier Saugstad. Han er selv ikke i tvil om at ME er en somatisk sykdom, og han fremhever at ME er klassifisert i WHOs diagnosesystem under nevrologi. Han beskriver pasienter han har vært hos som blant annet ligger på mørke rom, tåler ikke berøring, har uutholdelige smerter og tåler ikke høye lyder. Han sier selv at det er et sjokk å se disse pasientene. Symptomene arter seg likt, og ingen skal fortelle meg at dette er psykiatri, sier Saugstad. ME-foreningen tar avstand fra at psykiske faktorer har noen innvirkning på sykdommen. Saugstad mener det er skadelig for pasientgruppen at en del mener at sykdommen også kan være psykisk betinget. Det fører til at pasienter med ulike symptomer og lidelser innlemmes i samme gruppe. Det er også et problem i forhold til farmasøytisk industri, det bremser utviklingen og gjør det vanskeligere å utvikle medisiner. I tillegg blir pasientene ofte behandlet for noe de ikke har, sier han. Han mener man kan skille ME-pasienter fra deprimerte ved å spørre dem hva de ville ha gjort dersom de ble friske i morgen. En ME-pasient vil ha planene klare umiddelbart. En deprimert har ikke det, sier han.

Saugstad forteller om flere somatiske funn som kjennetegner ME. De hvite blodlegemene fungerer dårligere hos disse pasientene. Man har også sett inflammasjon i ryggmargen. Annen forskning har vist nedsatt blodgjennomstrømming i hjernestammen, og også en økt celledød hos disse pasientene. Det er altså mange funn som tyder på at dette er en somatisk sykdom, sier han. Dessuten ser det ut til at det finnes en genetisk komponent, ettersom det er eksempler på at flere medlemmer i samme familie har fått ME. Man ser også at RNAse, som aktiviseres ved virusinfeksjoner, er i konstant aktivitet hos ME-pasienter. Hos friske skrus dette av når infeksjonen gir seg. Dette kan forklare mange av pasientenes symptomer og deres utmattelse, forteller Saugstad.

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad sier blant annet at vi må anerkjenne tilstanden som en alvorlig kronisk sykdom.

Saugstads råd til allmennlegen:

En pasient med ME vil tilfredsstille følgende kriterier: 

- Utmattelse (energisvikt), utmattelse eller sykdomsfølelse etter anstrengelse, søvnproblemer og smerter.
- Ha to eller flere nevrologiske/ kognitive manifestasjoner og ett eller flere symptomer fra to av kategoriene av autonome, nevroendokrine og immunologiske manifestasjoner
- Rundt 10.000-15.000 mennesker har ME i ulik grad i Norge. De fleste fungerer i dagliglivet, men arbeidskapasiteten kan være sterkt redusert 
- ME rammer flest kvinner. Også barn og ungdom kan få sykdommen.

- Ta pasienten alvorlig!
- Pasienten skal gjøre 70 prosent av det han orker, men ikke mer.
- Ikke press pasienten!
- Ikke kall lidelsen psykiatri.
- Henvis ikke til psykolog rutinemessig, kun dersom dette behovet kommer etter hvert.
- Unngå tobakk, kaffe, sukker, alkohol og rødt kjøtt!
- Spis små, hyppige måltider, mye grønnsaker, frukt og bær!
- Matintoleranse er vanlig, som oftest mot gluten og melkeprodukter.
- Innta sammensatte essensielle fettsyrer, melkesyrebakterier, c-vitamin, B-12 (hydroxocoabalamin) også uten B-12-mangel. Dette skal bare foregå i samråd med fastlegen, og overvåkes nøye.

Kilde: Ola Didrik Saugstad, Tidsskriftet Dagens Medisin

 

Du er ikke alene!

En annen ting psykologen min gav meg, var en liste over ulike kjendiser som sliter/har slitt med angst/panikkangst-anfall. Listen illustererer hvor vanlig dette er, og hvor mange som sliter med dette uten at vi vet om det.

Så ja, til og med kjendiser lider av angst. Alle mennesker i nærmest alle aldre, uansett størrelser, farge eller velstand kan bli rammet av dette!

Det er som Michael Jackson en gang sang; You are not alone... <3

Listen:

  • Nicole Kidman (actress)
  • Kim Basinger (actress)
  • Delta Burke (actress)
  • Donny Osmond (entertainer)
  • Winston Churchill
  • John Cougar Mellancamp (musician / actor)
  • Ann Wilson (Singer - Rock Group 'Heart')
  • Winona Ryder (actress)
  • Marie Osmand (entertainer)
  • Cher (singer, actress)
  • Beverly Johnson (supermodel)
  • Roseanne Barr (comedian / actress)
  • Michael Jackson (singer)
  • Naomi Judd (singer)
  • Susan Powter (tv host)
  • Nicholas Cage (actor)
  • Sissy Spacek (actress)
  • Johnny Depp (actor)
  • Sally Field (actress)
  • Alanis Morisette (singer)
  • Burt Reynolds (actor)
  • Courtney Love (singer - actress)
  • Naomi Campbell (supermodel)
  • David Bowie (singer)
  • Carly Simon (singer)
  • Aretha Franklin (singer)
  • Lani O'Grady (actress)
  • Michael English (singer)
  • Sir Laurence Olivier (actor)
  • Earl Campbell (football player)
  • Al Kasha (songwriter)
  • Emily Dickinson (poet)
  • Marty Ingels (comedian)
  • John Madden (sports announcer)
  • Leila Kenzle (actress)
  • Willard Scott (weatherman)
  • Shecky Greene (comedian)
  • Olivia Hussey (actress)
  • Oprah Winfrey (host - claims she had just one attack)
  • Tom Snyder (host)
  • John Candy (comedian - actor)
  • Sam Shepard (playwright)
  • Isaac Asimov (author - educator)
  • Charles Schultz (cartoonist)
  • Dean Cain (actor)
  • Barbra Streisand (singer / actress)
  • Anne Tyler (author)
  • James Garner (actor)
  • Jim Eisenreich (baseball)
  • Pete Harnisch (baseball)
  • Nikola Tesla (inventor)
  • Charlotte Bronte (author)
  • Alfred Lord Tennyson (poet)
  • Sigmund Freud (psychiatrist)
  • John Steinbeck (author)
  • W.B. Yeats (poet)
  • Sir Isaac Newton (scientist)
  • Abraham Lincoln (president)
  • Barbara Gordon (filmmaker)
  • Robert Burns (poet)
  • Edvard Munch (artist)
  • John Stuart Mill (philosopher)
  • Calista Flockhart (Ally McBeal)
  • Lucille Ball (actress, singer)
  • Jordan and Jonathon Knight (new kids on the block)
  • Dave Stewart of the Eurythmics (singer)



Brevet -Del2

Dette er brevet psykologen min skrev til meg. Det inneholder mye av det vi pratet om det året jeg gikk hos henne og de teknikkene jeg fikk å øve på som har hjulpet meg ut av panikkangsten (kommentarer merket "les" er mine"):

 

"Til Renate

Dette er en oversikt over måter å tenke på når det gjelder svimmelhet. Svimmelheten er en ting som du kommer til å lære deg å mestre etter hvert, og som du ikke kommer til å bli plaget av mer. Du kommer til å bestemme over svimmelheten, og det kommer ikke til å være slik som det er nå; at svimmelheten bestemmer over deg.

Hvis jeg ikke har misforstått deg, er du mer redd for å bli svimmel enn det å være i en spesiell situasjon. Det er på denne måten svimmelheten bestemmer over deg. Nå lar du deg styre av redsel for å bli svimmel, i stedet for å ta hverdagen slik den er fra dag til dag.

En annen ting er at du kanskje begynner å føle at du må spise for å kontrollere svimmelheten, og at hvis du ikke spiser, blir du helt sikkert svimmel. Det føles sikkert som om det er riktig, men jeg tror ikke at det nødvendigvis bare er slik. Det å spise mat er veldig viktig for å holde blodsukkeret oppe, men det betyr ikke at du er nødt til å spise 5 brødskiver til frokost (Les: I ekstreme tilfeller var jeg oppe i 10...crazy). To burde holde lenge.

Alt dette vet du sikkert, det har mange fortalt deg før. Vi har snakket om det, og mammaen din har sikkert sagt det mange, mange ganger fordi hun er redd og bekymret. Jeg lovte deg at jeg skulle sette opp en liste over måter å tenke på. Før jeg gjør det, vil jeg gjenta det vi snakket om forrige fredag. Hva er biologisk, hva er psykologisk, og hvor kan du bryte denne sammenhengen?

Besvimelser er en av menneskets mest effektive selvbeskyttelsesmekanismer, men på en måte har den negativ effekt på hjernekapasiteten. Når blodtrykket synker, påvirker dette det høyeste punktet på kroppen i størst grad, altså hodet. Dette forsøker kroppen og reparer igjen ved å la kroppen besvime, og når mennesket ligger flatt på bakken, slipper hjertet å overvinne tyngdekraften for å få pumpet blod til hjernen. Men under et panikkanfall (altså når du føler deg svimmel, kjenner at hjertet slår mye fortere, osv), da øker blodtrykket. Dette betyr at det er veldig lite sannsynlig at du noen gang kommer til å besvime under et slikt anfall!! Hjernen får det oksygenet den har behov for, og det blir umulig å besvime (Les: Forutsetter at man takler hyperventilerering, men under slike "anfall" puster man automatisk mer luft inn enn ut, så det viktigste er å konsentrere seg om utpust).

Under et slikt anfall forteller du meg at det som gjør deg mest redd, er svimmelheten. Jeg har sjekket med mange om hva som akkurat skjer under et slikt "anfall", og alle sier det samme; svimmelheten kommer som et resultat av at de ikke puster "riktig", eller sagt på en annen måte; Du puster feil! (Les: Har pustet med "brystkassen" siden jeg var liten, og da blir ikke lungene fylt optimalt med oksygen, for å oppnå dette er det viktig å puste godt med magen. Dette gjorde ting verre under slike "anfall"). Jeg puster også ofte feil, uten at jeg er klar over det. Dette må vi prøve å gjøre noe med! Svimmelhetsanfall (Les: Kjært barn har mange navn?) er veldig ekkelt, men det er ikke farlig og du kommer ikke til å besvime!

Det som blir viktig fremover, er to ting:

  1. Du skal lære deg å kontrollere pusten din
  2. Du skal lære deg å reagere på andre måter enn å unngå situasjoner

 

Vi har snakket om dette før, men dette er det som skjer når du begynner å føle deg svimmel:

  • Fysiske symptomer: Du begynner å føle at du ikke får puste, du blir svimmel, du føler som om du ikke er tilstede i situasjonen, kanskje begynner du å svette, kanskje får du vondt i magen osv.
  • Tanker: Du blir redd for at det skal bli som forrige gang du var svimmel, du tenker at du har lyst til å gå ut av rommet, du vil kanskje ikke snakke med noen, du får lyst til å forsvinne?
  • Følelser: Når du har det som verst, blir du redd. Du føler kanskje at du begynner å bli "gal", og du blir redd for det. Selvfølgelig. Kanskje synes du at du er dum, føler deg sliten, redd for å dumme deg ut, kanskje blir du sint på deg selv, kanskje føler du skyld og skam.
  • Atferd/handling: Alle disse fysiske symptomene, tankene og følelsene sammen fører til at du bare puster med overdelen av brystet, ikke med magen og blir veldig bevisst på dette. Du går vekk fra situasjonen, og du føler deg kanskje dårligere enn tidligere.

 

Det er viktig at du skjønner hvordan dette virker. Det er viktig fordi det betyr at du kan gjøre noe med det. Mønsteret i anfallene er likt uansett hvor du befinner deg eller hva som startet det. Det betyr igjen at du på en måte vet hva som skjer hvis du begynner å bli svimmel, og derfor kan du etter hvert som du begynner å få kontroll, stoppe de enkelte delene i prosessen.

 

Hva kan du gjøre hvis du blir svimmel?

  • Pusten: Dette har vi snakket om, og du er nå klar over at du begynner å puste feil i vanskelige eller stressende situasjoner. Når du trekker inn pusten veldig fort og veldig mye, glemmer du å slippe pusten ut igjen. Det er derfor det blir så veldig viktig at du blir klar over når du begynner å puste feil, og at du da kan gjøre noe med det. Bruke hele brystkassen og hele magen når du puster, og dette må du gjøre på en rolig måte. Det er fysisk umulig å puste ordentlig ut hvis du stresser veldig.
  • Informasjon: Jeg har forsøkt å forklare deg hvordan en slik panikkfølelse/svimmelhetsanfall kan virke, hvorfor det skjer og hvordan det går fra start til slutt. Kroppen reagerer helt i starten av et anfall på en biologisk måte, de fysiske reaksjonene er noe som ligger i menneskets natur. Hjertet begynner å banke fortere, blodet pumper mer oksygen til hele kroppen, også hodet, du begynner å puste fortere og mer feil, kroppen aktiveres. Dette er de fysiske mekanismene, og disse er det vanskelig å gjøre noe med. Det du faktisk kan gjøre noe med, er hvordan du og hjernen tolker denne informasjonen. Du har nok (som alle andre med slike vansker) lett for å tenke "katastrofetanker". "Nå kommer jeg helt sikkert til å besvime foran alle disse menneskene!!", "Nå mister jeg kontrollen!!" eller "Jeg tror jeg blir gal!!". Det er disse tankene du må kunne gripe fatt i og tenke mer rundt. I slike situasjoner er det veldig lite sannsynlig at du besvimer, du blir ikke gal, og du mister ikke kontrollen. Det kan jeg love deg! Når du kjenner at du begynner å bli svimmel, vil jeg at du skal tenke på det vi har snakket om angående hvorfor du blir det. Altså hva som skjer fysisk og psykologisk i kroppen. Bruk noen minutter på det, tenk etter samtidig som du bruker pusten din riktig og virkelig kjenner at du bruker magen også. Det er viktig å tenke på at det å besvime ikke er farlig, og at den gangen du besvimte som trigget disse anfallene var på en morgen hvor du ikke hadde rukket å spise - altså skyltes det lavt blodsukker.
  • Positive tanker: Det som får deg til å bli mer og mer svimmel, er stort sett at du begynner å lage deg negative, vonde, skremmende og dumme tanker. Disse tankene må du også bli klar over, nettopp for å erstatte dem med noe annet, noe positivt. Kanskje kan du tenke på de situasjonene hvor du ikke blir svimmel? Hva er det i de situasjonene som er bra, så bra at de ikke gjør at du føler deg svimmel? Hva er det som kan være så gode tanker for deg som gjør at du kan slappe av? Dette er det bare du som kan finne ut, men jeg kan være sammen med deg når du forsøker å finne frem til dem.
  • Oppmerksomhet: Denne teknikken eller måten å tenke på kan deles inn i fem deler:
  • Innrømmelse og aksept: Du må innrømme overfor deg selv at du er redd, svimmel og føler deg uvel, og du må akseptere at sånn er det. Du trenger ikke å forsøke å ignorere eller overse det, bare innrøm det overfor deg selv. Det er viktig at du innrømmer at du føler deg uvel, og ikke at du er i fare. Du er ikke i fare hvis du blir svimmel. Du må akseptere det du føler, og ikke forsøke å finne mange måter å slippe unna (gå ut av rommet osv.). Du må tenke på at nå er du allerede svimmel, og på samme måten som du aksepterer at du har lekser som må gjøres, må du akseptere at du har en vond opplevelse når du er svimmel. Dette er viktig fordi hvis du virkelig begynner å gjøre motstand, blir situasjonen verre. Jo mer du innrømmer og aksepterer at du er svimmel, jo fortere går det over
  • Vent å se: Det jeg mener med dette, er at du ikke skal gjøre noe, bare være i situasjonen. Akkurat på samme måte som du kan telle til ti når man føler sinne, må du bare vente og se når du føler deg svimmel. Et slikt "anfall" har en egen evne til å ødelegge din evne til å tenke klart. Hvis du venter og ser an situasjonen, køper du seg på en måte litt mer tid slik at du kan få igjen evnen til å tenke klart. Hvis du handler eller gjør noe før du får igjen evnen til å tenke klart, er det mye mer sannsynlig at du rømmer situasjonen eller på andre måter forsøker å unngå den ekle følelsen. Forsøk å forbli i situasjonen.
  • Handling: Nå skal du forsøke å gjøre det så komfortabelt som mulig for deg selv, mens du venter på at svimmelheten skal gi seg. Bruk pusten! Pust rolig inn og ut, med hele magen. Rolig og stille, inn og ut. Like mye ut som inn med luft. Samtidig kan du ha en indre diskusjon med deg selv, snakk med deg selv om hva som faktisk foregår, forsøk å hent fra den informasjonen om hva som foregår, hvordan kroppen din reagerer. Du kan også stille deg spørsmålet: "Er dette bare svimmelhet og uvelhet, eller er det en ordentlig fare rundt meg?" I tilegg kan du også tenke slik: "Fint at det kom et anfall nå, nå er det en fin tid for meg å få praktisert og trent på teknikkene!!" Eller "For meg er det helt greit å være redd, fordi det er det jeg er akkurat nå. Men jeg vet at dette komme til å gå over snart". Etter dette vil jeg at du skal begynne å gjøre akkurat det du holdt på med når du begynte å bli svimmel. Fortsett gjennom kjøpesenteret (Les: Midtgangen med kafeene på Liertoppen var verst for meg, følte at alle stirret og lo av meg), sitt i klasserommet og hør på læreren snakke, snakk med de menneskene du snakket med osv. Dette er viktig fordi du på den måten tar kontrollen over fokuset og får tilbake energien som du mistet litt fordi du ble svimmel.
  • Gjenta: Dette punktet er her fordi du kanskje føler deg bedre, for så å plutselig kjenne at du begynner å bli svimmel igjen. Kanskje du tenker at "Å nei, dette virket ikke heller!". Gjenta akkurat det du gjorde og tenkte for å akseptere, vent å se , handle. Gjenta hele mønsteret.
  • Slutt: Dette punktet er med for å minne deg om at alle slike anfall slutter, uansett hva du gjør. Du skal konsentrere deg om å gjøre det så komfortabelt som mulig mens det står på, og du skal bli mer bevisst i forhold til hva som skjer.

 

Dette er en liten oversikt og noen forslag til hvordan du kan tenke og handle. Dette er ikke noe som er gjort på en dag, men husk på en ting; Du har all den tiden du trenger, og alle de menneskene rundt deg som er glad i deg og som vil hjelpe."

 

Håper dette kan være til hjelp for noen, kanskje gi noen større forståelse for hvordan mennsker med angst har det og være til inspirasjon for de som kanskje ikke har turt å fortelle noen om hvordan de har det!

 

Send gjerne spørsmål i kommentarfeltet, eller på mailadressen min (renate.stalesen@student.hibu.no) om det er noe du lurer på! :)

 

 

 

 

 

 

Brevet -Del1



Hvis du ikke har lest, eller glemt deler av "min historie", så kommer et lite tilbake blikk her:

"....Ting ble verre, og jeg besvimte på skolen en dag. Jeg hadde besvimt før, og tenkte ikke mer over dette. Legen forklarte at det bare var lavt blodsukker. Men så merket jeg det - hviskingen i gangene, blikkene, og en god venninne kom bort til meg og sa; "Det må ha vært utrolig flaut å besvime sånn foran hele klassen!". Jeg hadde ikke tenkt på det på den måten, men jeg ble veldig oppmerksom på at alle gikk å prate om meg. Neste morgen våknet jeg med vondt i magen, kvalme og trodde naturligvis jeg var blitt syk. Men dette fortsatte i uker, og måneder. Jeg kunne sitte i klasserommet, og plutselig ikke få puste, og kjenne fornemmelsen av å besvime komme krypende. Til slutt var det så ille at jeg ikke kom meg på skolen lenger, jeg var redd for å besvime ute blant folk, og ble sittende hjemme. Jeg trengte hjelp, dette måtte være psykisk. Etter noen måneder med en fantastisk flink psykolog på skolen, fikk jeg hjelp med å navnsette det som skjedde. Hun hadde opplevd og vært gjennom akkurat det samme som meg, og det beste ved det hele var å føle at jeg ble hørt, forstått og oppdage det faktumet at jeg ikke var alene! Det var angsten som ødela for meg, det var angsten som hadde tatt overtak på livet mitt. Med et navn på det som skjedde med meg, var det også lettere å kunne gjøre noe med det. Det tok ikke lang tid før jeg lærte å kontrollere tankene mine, og at det er JEG som bestemmer. Dette skulle jeg klare!"

Det som altså trigget angsten min var en spesiell besvimelses-episode, som skyldtes at jeg ikke hadde rukket å spise på morgenen. Jeg gikk på skolen,satt i heimkunnskapstime med tavleundervisning, og begynte å føle meg svimmel, jeg kaldsvettet, pulsen og hjertet løp løpsk og jeg skalv. Før jeg visste ordet av det, lå jeg på gulvet, og alle i klassen stod rundt meg og stirret. Som sagt så var ikke dette første gangen jeg besvimte, så for meg gjorde det ingenting, jeg drakk et glass saft, spiste en brødskive og så var det ute av verdenen. Men da jeg ble klar over at hele skolen hvisket i gangene om meg, om at jeg hadde besvimt, og jeg fikk høre om hvor flaut det måtte ha vært, da begynte tankene mine å ta overhånd! Det som skjedde var at jeg ble redd for å besvime blant andre mennesker, særlig blant store folkemengder med mennesker jeg ikke kjente. Jeg ble redd for å bli latterliggjort og ledd av. Så når slike situasjoner oppstod, i klasserommet, på kjøpesenteret, på bussen osv. oppstod de samme fysiske symptomene som jeg hadde når jeg faktisk hadde besvimt. Det var en konstant påminnelse på den ene episoden, som var umulig å få ut av hodet. Og jo mer svimmel jeg følte meg, jo mer redd ble jeg for å besvime, og jo verre ble angsten. Ord kan ikke beskrive hvor fortvilt jeg var, jeg visste ike om dette var reelt, om tankene spilte meg et puss, eller om jeg rett og slett holdt på å bli gal! Det gikk etterhvert så langt at jeg gruet meg såpass til å gå på skolen hver dag, at jeg kastet opp hver morgen og måtte bli hjemme.

Takket være en fantastisk mamma, lærer og psykolog som raskt så at det var noe galt, tok tak i saken og gjorde alt for å hjelpe meg, var jeg bedre etter ca. 1 år. Og etter 3 år merket jeg tilnærmet ingen ting! :) Jeg lærte meg å takle situasjonene hvor disse "anfallene" oppstod og lærte å ta kontroll over mine egne tanker. I begynnelsen hadde jeg altid med meg mat, uansett hvor jeg gikk, bare som sikkerhet. Slik at jeg i disse situasjonene kunne vurdere om jeg var svimmel av fysiske eller psykiske årsaker, og evt. spise litt. Dette også litt fordi jeg også til dags dato sliter litt med ustabilt blodsukker. Men etter råd fra psykologen, klarte jeg å avvenne meg mer og mer fra å ha med mat. Dette for at jeg skulle kunne klare å takle slike "anfall" uten å ha den sikkerheten, bare ved å endre tankemåte.

I dag er slike anfall veldig sjeldne, og hvis de oppstår går de over på noen sekunder ved at jeg sier og gjentar til meg selv at "dette går bra,jeg har ingen grunn til å være svimmel nå".

Selv om veien ut av slike onde sirkler ofte er lang og hard, så er det alltid lys i tunnelen og håp. Man må ALDRI glemme at man IKKE er alene! Mange har bare ikke mot til å stå frem og prate om at man har det vanskelig, noen skammer seg kanskje eller er redd for fordommer og baksnakking. Men hvis flere hadde snakket ut om angsten sin, så hadde kanskje flere fått hjelp og funnet trøst i andre likesinnede! Bare det å vite at jeg ikke var alene, hjalp meg enormt, og kunne dele opplevelser, tanker, følelser og erfaringer med noen som forstår gjorde at jeg raskt fant veien ut.

DU er IKKE alene, noen ER glad i DEG og ER der for akkurat DEG! <3

Det viktigste er å ikke holde alt for seg selv, dette vil bare bygge seg opp og bli alt for mye et menneske å takle, man må prate om tingene før det kan bli bedre, det er ingen svakhet å be om hjelp!

Tips: Skriv dagbok, sett ord på hva du tenker og føler. Del gjerne med noen du stoler på, det er alltid godt å kunne ha en å betro deg til og som vet hvordan du har det.

 

I del2 kommer brevet jeg fikk av min psykolog og som har hjulpet meg masse!

Behandling av sosial angst og sosial fobi



Den beste behandlingsformen for sosial angstlidelse varierer fra person til person. Kanskje finner en ut at selvhjelpstips eller øvelser man kan gjøre på egen hånd letter på angst symptomene. Det kan også tenkes at man selv kjenner på behovet for å søke profesjonell hjelp via psykoterapi eller medikamentell behandling.

Uansett hvilken behandlingsform man skulle velge, er det mulig å overvinne den sosiale angsten hvis man søker den hjelpen man trenger og at man forplikter seg til behandlingen, selv når det er som vanskeligst.

Som for psykoterapeutisk behandling av generell angst vil også behandling av sosial angst variere mellom bruk av dynamiske, kognitive, metakognitive og atferd og eksponeringsteknikker og fremgangsmåter. Ofte vil samtaletimene handle om et spesifikt tema som blir belyst fra flere vinkler og det kan bli gitt oppgaver eller øvelser han/hun kan øve på mellom timene.

En grunnantagelse er at hva man tenker påvirker hva og hvordan man føler og at følelsene igjen påvirker atferden vår. Så hvis man endrer måten man tenker om og rundt de sosiale situasjonene som skaper angst, så vil en både føle seg bedre og fungere bedre.

Terapien for sosial angst inkluderer at man blant annet lærer:

  • Hvordan man skal kontrollere fysiske angst symptomer gjennom avslapningsteknikker og pusteøvelser.
  • Hvordan man skal utfordre negative og uhensiktsmessige tanker som utløser og holder ved like sosial angst, og erstatte dem med mer balanserte tanker, holdninger og synspunkter.
  • Hvordan man kan møte sosiale situasjoner som man frykter på en gradvis og systematisk måte, snarere enn å unngå dem.
  • Nye måter å se på sosiale situasjoner og dynamikken mellom mennesker på.
  • Årsakene til at frykten for mennesker har oppstått.
  • Andre måter man kan tenke om tankene og bekymringene sine på.

Sosial evnetrening har også vist gode resultater i behandlingen av sosial angst. I tillegg vil en benytte dynamisk psykoterapi for å få en dypere forståelse av hvordan og hvorfor denne frykten utviklet seg i utgangspunktet, nettopp for å være bevisst på frykten og for å se på hvilken funksjon den har hatt for en tidligere.

 

 

(Kilder: oslo-psykologene.no)

Les mer i arkivet » September 2011 » Juli 2011 » Mai 2011
sterkmensvak

sterkmensvak

24, Lier

Jeg er en hjemmeværende,livsglad jente, som på grunn av sykdom har måttet satt "livet på vent". Sykepleiestudier, jobb og sosiale aktiviteter må nedprioriteres da jeg i perioder er sengeliggende og "ute av drift". Jeg lever nå i en verden hvor alt må skje på kroppens premissser, og jeg jakter på svar, kunnskap og et bedre,friskere liv! Håper du vil følge jakten sammen med meg:)

Follow RenateStaalesen on Twitter

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Lenker

hits